Positiv grensesetting

Det er mulig å sette grenser uten store konflikter!
Verden har utviklet seg. Det er heldigvis ikke slik som i «de gode gamle dager». Da var oppdragelse og straff to sider av samme sak. I dag har vi mange flere verktøy i skuffen vår. I denne artikkelen skal vi se på noen muligheter til å sette grenser på en mest mulig positiv måte.

Hvorfor positiv grensesetting?
Samfunnet vårt er demokratisk og respekterer enkeltmennesket. Det ser vi tydelig når vi sammenligner oss med totalitære land. Det finnes regimer som undertrykker og kaster folk i fengsel for den minst opposisjon. Men vi er stolt av at vi lever i et demokrati. Vi ønsker å forberede våre barn på å bære arven videre. Da ønsker vi også at de skal lære å være styrt av indre verdier. Vi ønsker ikke at de skal være «øyentjenere» som styres av redsel for straff. Det viser seg også at arbeidsglede og -vilje er mye større når vi drives av ønsket om å oppnå noe bra i stedet for å unngå noe vondt. Som foreldre ønsker de fleste av oss at barna skal tenke på oss med kjærlighet. Som jeg skrev i en tidligere artikkel: Kjærligheten er det viktigste i barneoppdragelsen. For mye straff dreper kjærligheten.

Barn kan være hensynsløse
Det er viktig å gripe inn hvis barnet plager andre. Barn må etter hvert lære å ikke være for egoistiske eller bryter regler som vi har. Men i stedet for forbud og nei-ord, er det viktig å lede på en positiv måte. Vis barnet ditt hva som er riktig å gjøre. Forklar barnet hvorfor noe er riktig. Noen ganger kan barnet ditt søke oppmerksomhet gjennom å oppføre seg uskikkelig. Vær et godt eksempel ved å møte dette med rettledning og forklaring, dersom det er mulig.
Noen foreldre prøver å være snille ved å gi etter, eller overlate alt ansvar til barnet. For mye av dette blir feil. Foreldre skal lede barna slik at det blir tydelig hva som er bra og hva som ikke er bra.

Se med barnets øyne
Det er viktig å justere seg til barnet. Du kan starte med å finne ut hvordan barnet opplever og tenker. Du må også som voksen vurdere hvilket utviklingsnivå barnet ditt er på. Ikke overvurder hva smårollingen kan forstå. Om du ikke justerer forventningene dine, kan du komme til å feilbedømme barnet, og framstå urettferdig. Fordi om du prøver å se det med barnets øyne, skal du likevel ikke nødvendigvis gi barnet rett. Du kan prøve noe av det følgende:
• Peke, forklare og organisere alternative måter å handle på.
• Hjelpe barnet å planlegge, slik at det mestrer utfordringene.
• Gi barnet oppgaver der det må ta i bruk alle sine ferdigheter.
• Avlede fra det som er galt.
• Være klar og tydelig, men ikke sint i stemmen: Forklar hva som er tillatt og ikke tillatt.
• Om du må komme med et forbud, forklar hvorfor, kort og enkelt.

Større barn og ungdommer
Etter hvert blir barna større og vi kan forhandle. Forhandlinger kan bli galt dersom de fører til uendelige diskusjoner. Dette kan du med god samvittighet prøve å unngå. Det er likevel viktig at store barn lærer seg at de noen ganger gi avkall på noe for å oppnå andre goder. De må også kunne se at foreldrene er villige til å være fleksible (innenfor forutsigbare grenser). Da vil de selv også utvikle evnen til fleksibilitet og toleranse.
Spør de store barna om hva de tror ulike handlinger kan føre til. Lær barna til å tenke på konsekvenser for seg selv og andre. Gjennom slike samtaler ønsker vi å utvikle barna til å bli såkalt «indrestyrt». Det betyr at de styres av et sett verdier som de selv står for, og som de «har med seg» ut i verden. Prøv å lære barna hva som er bra for seg selv. Dette vil være mye bedre enn at de skal ha dårlig samvittighet over f.eks. foreldrene. Unngå å bruke dine egne følelser for å styre barna.

To tankeøvelser
Når du har lest dette, kan du tenke igjennom:
Hvordan tror du det er for et barn som aldri opplever at foreldrene setter grenser eller leder? Hvordan er det for et barn som alltid blir ledet gjennom forbud?


Denne artikkelen er basert på elementer av foreldreveiledningsprogrammet ICDP, tidligere kalt «Dialog». Bufetat og andre bruker dette programmet, og mange familier vårt område har prøvd det. Du kan få mer hjelp for eksempel hos helsesøster eller på familievernkontoret.

Torgeir Finsås