Glemt passord?    Log inn:
Antall siden oktober 2007:
370216
Nettsiden ble etablert
oktober 2007

  Om å leve sammen i parforhold
- 11.11.10. -
Å leve sammen er ikke alltid like lett. Det er bare i eventyret at de to lever bare lykkelig i alle sine dager. Hverdagen ser nok annerledes ut for de fleste av oss.


Mytene vi lager om hverandre.

Kan parforholdet låse oss fast i mønstre der vi bruker færre sider av vår personlighet enn ellers? Vi kan ha et bredere reportoar i andre situasjoner. Det betyr ikke at vi oppfører skuespill ute, men at vi har mange muligheter. Det blir et spørsmål om hvilke deler av personligheten vi tar i bruk.

Hva er det som snevrer oss inn i et parforhold? Mange faktorer spiller inn, og mytene er en av dem. Vi danner oss forestillinger, myter om oss selv og hverandre. Så lenge vi er enige om mytene, kan de bestemme over vårt samliv.

Eksempler på slike myter kan være: ”Han er rotete”. ”Hun kan aldri ta avgjørelser”. ”Han kan ikke beherske seg”. "Hun liker ikke sex”. Det er som det dreier seg om fysiske eller psykiske defekter.

Men… Den rotete mannen kan være svært ordnet i sitt arbeid. Den vinglete hustruen viser seg å være handlekraftig og ha tillit på jobben. Den ubehøvlete ektemannen er svært så høflig og behersket i andre sammenhenger. Hun som ikke liker sex, hadde kanskje stor glede av fysisk nærhet den gangen forholdet var nytt.

Vi forholder oss til våre forestillinger om oss selv og hverandre i stedet for til det virkelige mennesket vi har foran oss. Kanskje er han/hun langt mer spennende enn de mytene vi selv har skapt?

Vi balanserer hverandre

I en familie er det et pulserende liv. Det skjer stadig ting, og avgjørelser må taes – små eller store. Som oftes er det en eller begge voksne som tar disse avgjørelsene. Vi har våre rutiner. Men det er slett ikke alltid at vi finner fram til de beste løsningene. Mange ganger er det lettere når bare den ene voksne er til stede. Det ser ut som om ektefeller/partnere lett fanges av selve diskusjonen. Vi mister av syne at vi egentlig er ute etter å finne den beste løsningen på et problem. Vi blir så oppsatt av å balansere hverandres synspunkter. ”Han er alltid så uforsiktig”. Hun blir dobbelt så forsiktig som hun ville ha vært i en annen sammenheng, og han blir naturligvis dobbelt så uforsiktig. Eller: Hun er så ettergivende med barna. Han blir dobbelt streng for å veie opp, og hun blir dobbelt ettergivende for å veie opp hans strenghet igjen.

Tap-/vinningsdiskusjoner

Det har lett for å bli en diskusjon om hvem som har rett. Spørsmålet om hvem som taper og hvem som vinner, overskygger løsningen. Slike diskusjoner produserer bare tapere. En beseiret ektefelle har vi svært lite glede av, og løsningen på problemet har forsvunnet utover sidelinjen som en biting for lenge siden.

Bare den andre kunne forandre seg!

Ofte tenker vi: Bare han/hun kunne være litt mer forståelsesfull, kjærlig, litt mer engasjert i hus og hjem, så kunne vi også møte ham/henne på en annen måte. Vi prøver å få den andre til å forstå dette, men vi når ikke fram. Ikke sjelden tenker den andre akkurat det samme, og ingen endring skjer, for betingelsen er jo at den andre endrer seg først. Ingen liker å bli forandret på. Da stritter vi med alle piggene og trekker ned øreklaffene, lukker oss som en musling for det partneren vil si oss. I stedet for å oppnå mer forståelse, får vi mindre forståelse, mer fjernhet, mer hardhet. Det å forandre på andre er et umulig prosjekt, hvis de ikke selv ønsker å forandre seg. Den eneste vi har makt over og mulighet til å endre, er oss selv.


Den evige runddansen.

Hva skjer når vi diskuterer og ikke kommer noen vei? Først spør vi eller prøver å forklare på en rolig måte, men etter hvert går vi over til anklager, beskyldninger, kjefting og kanskje det som verre er. Mens den andre føler seg angrepet med spørmålene. Jo mer den ene føler at han/hun ikke når fram, jo hardere går han/hun på. Men jo hardere den ene går på dess mer nødvendig blir det for den andre å forsvare seg, og dess lenger trekker den andre seg tilbake, noe som igjen oppmuntrer til hardere skyts o.s.v.

Dette blir en evig runddans som vi etter hvert legger ned masse energi og fortvilelse i. Men det nytter så lite. I stedet for å prøve på andre måter fortsetter vi i de samme sporene med mer av samme sorten. Å stoppe opp og tenke at jeg må prøve noe annet når jeg ikke når fram, er vanskelig, nesten umulig når vi står midt i det.

Ingen har egentlig ”skylden” i en slik runddans. Det vi gjør er både et svar på det den andre foretar seg, samtidig som det setter i gang en reaksjon hos den andre. Hvem kan si hva som kom først av høna eller egget? Men vi kan ikke få til endring uten å stoppe opp og tenke igjennom hva vi selv kan gjøre med det.


Vi forskanser oss bak våre murer:

Felles for oss i slike situasjoner er at vi bygger opp hver vår mur. Men vi ser ikke vår egen mur, bare den andres mur. Vi ser så utmerket godt det andre gjør. Vår egen mur av anklager/ taushet, legger vi ikke merke til. Vi ser faktisk tvers igjennom vår egen mur og fester all vår oppmerksomhet på den andres mur. Det sørgelige er bare at den eneste muren vi kan rive ned er vår egen.


Hvem har skylden?

Det vanlige er imidlertid å lete hos den andre for å finne forklaringen på at jeg er som jeg er. Tenk bare på Holbergs komedie: ”Jeppe på Bjerget”.” Alle ser at Jeppe drikker, men hvem spør hvorfor Jeppe drikker?” Eller snu det på hodet. ”Alle vet at Nille er et hespetre, men hvem spør hvorfor Nille er et hespetre?” Så lenge Nille er så fæl, kan Jeppe fortsette å være full.

Men det som egentlig skjer, er at vi fraskriver oss ansvaret for egne handlinger. I stedet skylder vi på den andre, og han/henne kan vi jo ikke gjøre noe med.

For mye skyld

Eller vi tar på oss for mye skyld. Nille kan ikke ta ansvaret for at Jeppe drikker. Det ansvaret har bare Jeppe. Vi kan jo ikke forandre på andre. Ved å ta på oss for mye skyld fratar vi også oss selv mulighet til endring.

Skyldfølelsen får oss til å skamme oss. Den holder oss nede, slik at vi fortsetter å ha det på samme måten. Å nages av skyldfølelse er like formålsløst som å skylde på andre. Dessuten gjør det vondt å gå rundt med dårlig samvittighet.

Når vi tar på oss skylden for det et annet voksent menneske har gjort, går vi inn i noe som vi ikke har mulighet til å gjøre noe med. Hvordan kan for eksempel Nille hindre Jeppe å drikke dersom han først vil drikke? Selv om Nille er aldri så fæl, tvinger hun ikke brennevinet ned i halsen på Jeppe. Det er Jeppe selv som velger å løse konflikten på akkurat den måten.

Våre muligheter.

Skyldfølelsen binder oss og holder oss nede. Følelsen av å være elsket/verdifull, følelsen av mestring gir grunnlag for vekst.

Jo mer vi føler oss elsket og verdifulle, jo større er mulighetene for at vi kan vokse, modnes og utvikle oss til glede for oss selv, partneren og forholdet. At vi mestrer, øker mulighetene for at vi kan mestre mer. Å sette seg ned og vente på at vår samboer/ektefelle skal gi oss slike muligheter, kan være lite hensiktsmessig.

Vi kan forsøke å ta de første skrittene for endring selv; vise ham/henne at vi bryr oss, prøve å lytte og samarbeide, selv om partneren i første omgang ikke inspirerer til det. Vi kan lytte innover i oss selv og i den andre, prøve å forstå. Vi kan vente litt med å tro at vi vet hvordan den andre tenker, har det. Vi er allikevel ikke så forskjellige fra den andre. Hvordan ville vi selv ha følt oss i den andres sko?

Dette kan være noen måter å bryte en ond sirkel på. Rom ble som kjent ikke bygget på en dag. Det ble heller ikke det gode ekteskap/samboerskap/partnerskap. Vi er dessuten alltid underveis.

Dagny Rygh.